Nils Solheim - en tradisjonsbærer fra Søndeled i Aust-Agder

Nils Solheim ble født i 1911 og døde i 1997. Han hadde bursdag samme dag som meg, 30. juni, og var altså på dagen 45 år eldre enn meg. Han kom fra Søndeled,som nå hører til Risør kommune. Nils ble født på en husmannsplass, under gården Dale. Plassen het Jensesmyr. Da Nils var. ca. 8 år gammel kjøpte faren husene på Jensesmyr og satte dem opp på en tomt som gikk ut fra gården Sjåvåg. Plassen kalte faren Solheim. Derfor heter Nils, Nils Solheim.

Nils var en av ca. 30 informanter jeg intervjuet på 1980-tallet, først og fremst for å «samle gamle sanger».

Nils vokste opp i fattigslige kår, og allerede som 4-5-åring mistet han sin mor. I 1933 giftet han seg med datteren til kirketjeneren i Søndeled kirke, Agnes Hommefoss. De fikk tre barn. Den yngste sønnen døde i en bilulykke, bare sju år gammel. Agnes døde i 1983.

Da jeg møtte Nils Solheim bodde han i et trivelig hus i Lillesand, sammen med sin kone Martha (Knutsen). De to giftet seg da Nils var 74 og Martha 68. Jeg besøkte Nils og Martha et par ganger – kom til dekket bord, med kaffe og kaker. En liten ulldott av ei gneldrebikkje satt i sofaen ved siden av Nils. Den ville også lydfestes på bånd.

Nils har selv skrevet ned en beretning om sitt liv, der han detaljert forteller om barndom, oppvekst, skolegang og alt han gjorde for å tjene til livets opphold. Han framstår som en rastløs mann som gikk fra jobb til jobb, ofte etter bare noen få måneder. Som liten var han gjeter, fra han var 11 og til han sto til konfirmasjon. Siden jobbet han i skogen, på gårder, med veiarbeid, grov grøfter, bygde dammer, jobbet i et tresliperi, hadde skytesertifikat og kunne skyte ut tomter, var til sjøs, var anleggsarbeider …. lista er lang.

Selv skrev Nils om seg selv:

«Når det gjelder andre interesser har sang og musikk stått høyest. Jeg var mest interessert i folkemusikk og fele. Min drøm var å bli musiker. Som amatør har jeg sunget mye, det gikk mest på folkeviser, kjærlighetsviser og rallarviser Og det var mange som gjerne ville høre på.»

Det er nettopp slike viser jeg har lydfestet. I livsberetningen sin nevner han at, da han jobbet ved Dalen Portland i Brevik, da bodde han på brakke sammen med felespilleren Bjarne Herefoss, som underholdt for karene om kvelden. Han nevnte også at han møtte svenske arbeidskarer som kom til Norge og jobba på anlegg. Mange av visene til Nils har et merkverdig språk. Han synger på normalisert bokmål, så litt nynorsk, litt dialekt og innimellom på svensk. Kanskje var det slik at noen av visene lærte han av en eller annen svenske han bodde på brakke med – og når «opphavsmannen» forduftet, satt Nils kun igjen med noen fragmenter. Da måtte huske som best han kunne. Og kanskje nettopp derfor ble språket som det ble, eller – en annen mulighet – kanskje det var gildt å smette inn noen svenske formuleringer. I en og samme vise kunne Nils syng jeg, eg, e og jag! Det jeg uansett merket meg, var at (og det gjaldt mange informanter jeg møtte, at desto varmere de ble i trøya, desto mer kjent vi ble – desto nærmere lå språket i sangen opp mot deres egen dialekt.

Det jeg husker mest fra Nils Solheim var hans veldige innlevelse når han sang. Især når han framførte de lange, triste kjærlighetssangene. Da kunne tårene stå i øynene, på både sangeren og dama bak mikrofonen.

Jeg har selv sunget flere av Nils sine sanger, men jeg er nok ikke alltid tro mot hans sangstil. Nils hadde nok den gamle «domen» i sangen sin – jeg fikk ikke den i voggegave. Men – det ville være ille om jeg av den grunn skulle unnlate å bruke repertoaret til Nils Solheim.

Gruppa Augandzi, som jeg var vokalist i på 1980-80-tallet spilte inn en kassett med sanger jeg samlet i Aust-Agder. Her er Ja, en rallargutt eg var med. På en konsert sommeren 2015 sang jeg også denne sangen, da med tre meget dyktige musikere. Her i bloggen legger jeg ut 3 varianter av samme sang: Nils Solheim selv og undertegnede i to ulike musikalske settinger.