På fritida og i jobben min har jeg møtt mange barn. Jeg har sjøl
fire barn, og kan skilte med å ha hatt barn i huset i 35 år. Slikt
skjer når man starter «ynglinga» som 21-åring og avrunder 38 år
gammel. Så langt har jeg fire barnebarn.
Både som programskaper, musiker, tekstforfatter og lærer har
jeg arbeidet med barn - i radio og TV, på ulike sceniske arenaer, i
grunnskolen, i kulturskolen og indirekte i jobben jeg hadde som lektor
i pedagogikk i lærerutdanninga. Da jeg jobba for NRK lagde jeg en
rekke programmer med barn. For radiolyttere skreiv og framførte jeg
serier til Barnetimen for de minste og lagde etter hvert barne-TV-serien
Seljåsen dyretrall og trollevers.
Seljåsen dyretrall og trollevers var en serie på ti programmer som
gikk i NRK i 1996 og 2000. Serien blei filma på et småbruk mannen min
og jeg hadde, en idyll av et sted – som nok i dag ville egna
seg godt som besøksgård for både barnehager og skoler. Vi hadde et
mangfold av dyr - hester, sauer, villsvin, høner, fasaner, duer, ender,
gjess, kaniner, bikkjer, katter, sebrafinker … og en flaggermuskoloni
under taksteinene i våningshuset! Livet på gården var kun en liten
del av TV-serien, fordi det var først og fremst ville dyr i skog og
mark rundt Seljåsen som var hovedtemaet. Ada Haug, som den gangen
var ansvarlig for småbarnsprogrammer i NRK TV sa en gang til meg at
det var første gang i NRK’s historie at det ble lagd barne-TV med
autentiske filmopptak av dyr – altså film av dyr der de faktisk lever,
ikke opptak gjort i dyrehage. Ulf Myrvold gjorde disse filmopptakene.
Per Ole Lindhjem filmet gårdsmiljøet og menneskene. Sjøl lagde jeg
manuskriptet, hadde ansvar for regi, var programleder og sanger.
Innholdet var ei blanding av fakta og fiksjon. Biologmannen kvalitetssikra
innholdet. Alle de ville dyra som blei presentert; flaggermusa, rådyret,
bueormen, padda, skogmusa, beveren, kattugla, låvesvalen, husflua og
grevlingen, fikk hver sin sang. Og nedi gruva, langt under bakken, der
bodde to små tusser - de glade hjelperne til både dyra og barna
på Seljåsen. Da serien første gang blei sendt i NRK, ga jeg også ut
ei tilhørende plate og bok. Plata blei nominert til Spellemannsprisen,
i kategorien beste barneplate og blei kjøpt opp til Innkjøpsordningen for fonogrammer. Boka var illustrert av to særdeles dyktige illustratører,
Jan Fekjan og Pål Thomas Sundhell.
Seljåsen-prosjektet var på mange måter den virkelige oppstarten til
at jeg i årevis reiste rundt med forestillinger for barn, i barnehager og
skoler, men også tilfeldige oppsetninger på andre små og store arenaer.
En stor del av barneforestillingene jeg har holdt, har vært i regi av Rikskonsertene. Seljåsen-stoffet ble etter hvert utvida til å omfatte
flere «dyresanger», og blei utgangspunktet for produksjonen Kråkebolla,
som handla om, nettopp en kråkebolle som var skylt opp på land, blei
snappa av ei gråmåke – og der begynte ferden fra sjøen, til skogs,
til fjells og tilbake til utgangspunktet i fjæra, ridende på sjølveste Kong
Chrysaetos – kongeørna.
Et annet omfattende prosjekt, som jeg også har jobba med i mangfoldige formater, fra små bibliotekframføringer - ganske alene, til store kulturhusoppsetninger, sammen med skuespillere, dansere, barnegrupper og orkestre, er Romeguro og Julereia, en forestilling om jul i norsk folketro. Her er Romeguro med – lederskikkelsen i Julereia, eller Åsgårdsreia om du
vil. Vår norske Lussi – oppsynet som passer på at alle gjør det de skal til jul,
stikker innom. Og sjølvsagt nissen, som stjeler julebrygget. Det er ei handling
som dreier seg om gamle forestillinger knytta til jul og om alle skikkene og tradisjonene vi stadig holder i hevd. Tekstene til Rompeguro og Julereia
gjorde jeg sammen med Trond Brænne. Det var et fantastisk samarbeid.
Hver eneste sangtekst skrev vi faktisk sammen. Guttorm Guttormsen skreiv
all musikken. Forestillingen viste seg også å slå an hos eldre publikummere,
og førte med seg at jeg etter hvert også har holdt det jeg har kalt «kåserikonserter» - der jeg har snakka om denne delen av den norske
kulturarven og framført sangene. Et år hadde jeg en to ukers kåseriserie i Norgesglasset i NRK, der jul i norsk folketro var gjennomgangstemaet.
På 1980-tallet samla jeg en rekke tradisjonssanger i Aust-Agder. Dette kan du lese mer om under Den gang da. Jeg snakka med gamle mennesker og gjorde
opptak av det de sa, men først og fremst av de de sang. Hensikten var å
lydfeste gamle sanger som de gamle huska fra ulike faser i livet sitt. Etter innsamlinga brukte jeg en del av disse sangene, også i formidling til barn. Noen
av dette sangstoffet blei grunnlaget for en tradisjonsmodul i Salaby - et digitalt læremiddel fra Gyldendal Norsk Forlag, som brukes i grunnskolen i Norge. Her presenterer jeg fortellinger, sanger, tekster, filmer, elevoppgaver m.m.
Det er flott å tørke støv av de gamle spolebåndopptakene,
og det er mitt håp at dette arbeidet kan vekke interesse for slik viktig
kulturarv, at lærere vet å bruke dette særskilte stoffet, men også la seg
inspirere til å hente fram gammel tradisjon fra sitt eget lokalmiljø.
