Anne Grimstad Fjeld

Jeg heter Anne Christin Grimstad Fjeld. De fleste dropper Christin. Jeg ble født i Fredrikstad i 1956. Siden da har jeg bodd mange steder i Norge, og noen år i England. Jeg pleier å skryte av at jeg har gått på Norges minste skole og Englands største. De første skoleåra gikk jeg på Hakloa skole i Nordmarka, i Oslo. Den gangen hadde skolen fire elever. Foreldrene mine dreiv da Kikutstua, som er ei kjent turisthytte i Marka. Skolen jeg gikk på i London hadde mer enn 2000 elever. De fylkene jeg har bodd lengst i her i landet, er Aust-Agder og Telemark. Siden 2013 har jeg bodd på Tjøme, i Vestfold. Der bor jeg sammen med biologmannen min og to bikkjer: en sibirsk husky og en engelsk setter.

Jeg har fire barn. Førstefødte kom til verden i 1978 og sistemann i 1994. Så langt er jeg bestemor til fire. 

 

I dag er jeg pensjonist, og slutta i den faste jobben min for noen år siden, etter at jeg hadde fått en kreftsjukdom. Jeg hadde da i mange år vært universitetslektor i pedagogikk, i lærerutdanninga.

Jeg har alltid vært glad i å synge og skrive tekster. I barne- og ungdomsåra begynte jeg så smått å få «sangjobber». Den første TV-opptredenen hadde jeg som 11-åring i et av Roald Øyens underholdningsprogrammer. Jeg var ungdom mens visebølga herja som verst, akkompagnerte meg selv på gitar og spilte både her og der, på små og store scener og i forskjellige radio- og TV-programmer. Etter hvert ble jeg vokalist i flere musikkgrupper, band m.m, og har altså drevet på med mye forskjellig musikk: viser, folkemusikk, rock, jazzrock, pop og musikal. Som tekstforfatter har jeg samarbeida med flinke komponister, blant andre Egil Ødegård, Guttorm Guttormsen og Torgeir Hefre.

 

I mange år kombinerte jeg musikkjobbing med arbeid innen media, mest i NRK radio og TV, og livnærte meg av forskjellig frilansjobbing. Jeg hadde blant annet engasjementer som regionmusiker, fylkesmusiker og distriktsmusiker i Aust-Agder. I NRK jobba jeg mest med radio, både for NRK Sørlandet og rikssendingene. Jeg lagde blant annet flere serier med Barnetimen for de minste og produserte også  «min egen» barne-TV-serie.

​

Barne-TV serien Seljåsen dyretrall og trollevers ble sendt i NRK i 1996 og 2000. I 1996 kom både den tilhørende plata og boka. Boka ble gitt ut på Damm forlag og var vakkert illustrert av Jan Fekjan og Pål Thomas  Sundhell. 

 

Det er Egil Ødegård som har tonesatt og arrangert musikken på de to platene Seljåsen dyretrall og trollevers og Tein. Seljåsen-plata ble kjøpt opp til Innkjøpsordningen for fonogrammer og ble nominert til Spellemannsprisen. Tein ble nominert til Edvardprisen for beste tekster til musikkutgivelser. Det samme året (2000) fikk jeg også Telemark fylkes kunstnerstipend.

Et eget kapittel i livet mitt handler om muntlig tradisjon og interessen for gamle sanger. På 1980-tallet fikk jeg et oppdrag for Aust-Agder-Arkivet: Jeg skulle intervjue gamle mennesker, og lydfeste samtaler og gamle sanger. Det resulterte i ei samling på nærmere 300 sanger. Dette materialet ble utgangspunktet for arbeidet til gruppa Augandzi, der Egil Ødegård spilte gitar og arrangerte musikken, Kathleen Grønning spilt fløyte og jeg sang. Vi hadde mange spilleoppdrag, fra opptredener i små grendehus til framføring i Oslo konserthus. Erik Bye verdsatte det vi jobba med og engasjerte oss til flere jobber i NRK.

Lydopptakene fra Aust-Agder ble etter hvert digitalisert og ble utgangspunktet for tradisjonsmodulen Den gang da, som er del av Gyldendal Norsk Forlags læremiddel Salaby. 

 

Jeg har i årenes løp hatt flere tusen konserter for ulike målgrupper, særlig for barn, i regí av Rikskonsertene, Telemarkkonsertar, Aust-Agder bibliotek og kulturformidling, og Folkeakademiet. Kontoret mitt er fylt til randen av pappesker og permer med manuskripter og kjøreplaner fra ulike prosjekter, de som ble realisert og de som bare ble stuva vekk. 

​

KREFT-HISTORIEN MIN:

Våren 2015 fikk jeg eggstokkreft. I løpet av de årene som har gått har jeg hatt tre store operasjoner, hver av dem etterfulgt av cellegiftbehandling. I februar 2024 runda jeg 100 cellegiftkurer.

​

Som alle andre som får beskjed om at de har en alvorlig sjukdom, var også jeg svært fortvila og motløs da det ble min tur- men har med tida funnet strategier for hvordan jeg skal kunne leve med den uvissheten som kreft gjerne fører med seg. Disse strategiene har handla mye om bruke kroppen, gjerne i naturen, og å søke gode opplevelser som kan få oppmerksomheten bort fra engstelsen ved sjukdommen.

​

I 2016 bestemte jeg meg for å gå Birkebeinerrennet - først og fremst for å gi meg selv et mål jeg måtte trene for å nå. Jeg klarte det - om enn på rimelig dårlig tid!

​

I 2018 gikk jeg til fots med 16 kg på ryggen, fra Oslo til Trondheim, og arrangerte 11 konserter, med hjelp av ca. 150 musikere. TRASK, som prosjektet het, samla penger til Leger uten grenser.

​

Høsten 2019 gjennomførte jeg Ulendt terreng - sammen med tre musikere, en danser og framvisning av storslått naturfilm. Ulendt terreng ble satt opp i 12 kulturhus. Forestillingen baserte seg på krefthistorien min - men var først og fremst en stor hyllest til livet! Prosjektet ble støttet av Radiumhospitalets legater.

​​

På forsommeren 2024 ga jeg ut boka Langs leden. Den har også blitt til en ebok og en musikalsk lydbok. Utover sommeren hadde multimusikeren Sverre Stenløkk og jeg ti "fortellerkonserter": Vi begynte i Horten og landa i Trondheim. Når jeg kaller det "en musikalsk lydbok" er det fordi Sverre og jeg har bakt inn mange musikalske sekvenser, både slike instrumentale, men også sanger.

​

Langs leden ble en stor suksess - og utover høsten 2024 har jeg hatt flere "solo-fortellerkonserter" der jeg forteller, leser, synger og viser bilder. Jeg har vært på helsekurs og konferanser, på rehabilteringssentre, i biblioteker, litteraturhus og i forskjellige lag og foreninger. Det har vært flott - så fint å være tett på publikum og se dem følge med og bli rørt, av både sorg og glede.

​

Langs leden ble støtta økonomisk av Stiftelsen Dam. Slik støtte hadde jeg ikke fått, hvis ikke jeg hadde hatt Gynkreftforeningen i ryggen. Det er givende å kunne bruke estetiske framstillingsformer i arbeidet mot kreft.

​

​

​

 

​