

Jeg har satt umåtelig pris på å skrive tekster, synge sanger, produsere forestillinger og formidle til et mangfold av publikummere, barn, unge,
voksne og godt voksne. Den aldersgruppen jeg nok har jobba minst med
som kulturarbeider, er de unge – tenåringene og de unge voksne. Jeg liker
å formidle til mennesker i alle aldre. Jeg har fått mange råd om at jeg burde
lande hvem som skulle være min målgruppe og i samme slengen bestemme hva
jeg først og fremst ville formidle til disse «utvalgte», altså at jeg måtte
velge en bestemt målgruppe å forholde meg til. Det klarte jeg aldri, og har
vel heller aldri hatt lyst til det.
Det var imidlertid først da jeg var i 30-årene at jeg våga
å presentere en «voksen» tekst for andre enn kommodeskuffen.
Lenge hadde jeg skrevet tekster og hatt forestillinger for barn,
men alle opptredener for voksne hadde utelukkende vært basert
på andres tekster og melodier. I mange år var jeg visesangeren
som lette fram andres tekster og melodier som jeg formidla i ulike
sammenhenger.
Jeg har nok aldri tenkt på kulturformidling til barn som et
venstrehåndsarbeid som man kan ta lett på. De yngste fortjener
kvalitet og gjennomarbeidede kulturtilbud, men som tekstforfatter
opplevde jeg det allikevel som mindre farlig å skrive for barn, enn til voksne.
Jeg kunne leke, tulle, tøyse, være naiv, barnlig og enkel i teksten.
Ved å skrive for voksne måtte jeg vise mitt voksne, reflekterte jeg,
tenkte jeg. Var jeg voksen og var jeg reflektert nok?
Jeg husker jeg deltok på en ukes jazzrockkurs. Innbakt i kurset
var produksjon av egne tekster og melodier. Aktiviteten var like
skummel for alle deltakerne, og blei pussig nok, for min del,
startskuddet for et skribleri uten like. Jeg skreiv tekster på tekster.
Noen ytterst få blei til sanger i ulike band jeg var vokalist i. Til slutt
heiv jeg meg bare ut i det, og skrev en samling tekster, som jeg senere
kunne velge blant, da jeg ga ut plata Tein. Alle tekstene på denne plata
blei tonesatt av Egil Ødegård, som tidligere hadde tonesatt en rekke
tekster jeg hadde skrevet til barn. Med plata Tein ble jeg nominert til
Edvardprisen (TONO-pris) for beste tekster til musikkutgivelser i 2000,
i konkurranse med kunstnere jeg aldri hadde drømt om å bli sammenlikna
på. Jeg trodde på ramme alvor at det var en klar practical joke da jeg
blei oppringt og ble fortalt at jeg var valgt ut som nominert sammen med
to andre, Paal-Helge Haugen og Eyvind Skeie – tekstforfattere jeg hadde
beundra i årevis. Paal-Helge Haugen gikk av med seieren. Og jeg har
ever since solt meg i glansen av denne opplevelsen. Jeg hadde flerfoldige
konserter med Tein-stoffet. Det hender jeg trekker fram noen av sangene fremdeles.
I ca. 15 år bodde jeg med min familie i Bø i Telemark, og begynte
samtidig mer og mer med disse «ordentlige jobbene», som førte til
færre konserter og turnéer. Jeg tok en mastergrad og fikk jobben som høgskolelektor i pedagogikk, ved det som da het Høgskolen i Telemark.
Men - de fleste som har jobba mye på scener, som har brukt mye av
døgnet til å øve og produsere, får problemer med å gi seg. Jeg ble kjent med Torgeir Hefre – pianist i Notodden Bluesband og en meget kompetent komponist.
Han tonesatte en rekke nynorske sangtekster jeg skreiv. Dette materialet var
utgangspunktet for samarbeidet i gruppa SVEVE, som besto av Torgeir Hefre
på tangenter, Oddbjørn Aase, hovedsaklig på trommer - men også på trekkspill,
av og til bass og kor, og Erling Eriksen på bass og kor.
Det er magisk når en komponist lager melodier som helt spiller på lag med stemninger i dypet av deg selv. Den gleden har jeg hatt, både i samarbeidet
med Egil og Torgeir. Guttorm Guttormsen er også en meget dyktig komponist
jeg har samarbeidet med, både med voksen- og barnestoff.
Sjølvsagt er alle sangene jeg samlet på 1980-tallet, i Aust-Agder,
et materiale som i utallige sammenhenger har vært presentert for et
voksent publikum. Dette stoffet kan du lese mer om under Den gang da.
I bloggen presenterer jeg også smakebiter på innhold som opp gjennom
årene har vært formidlet til, først og fremst, voksne lyttere.


Nominert til Edvarprisen 2000 -
Juryens uttalelse:
Dette verket tar opp hverdagslige
temaer på en original og sjarmerende,
men samtidig bevisst og troverdig måte.
Grimstad Fjeld makter å balansere
det enkle og sangbare med et sikkert
litterært grep med klare språklige
kvaliteter. Tekstene er nære og
varme og har en gjennomstrømmende
tone basert på en moden kvinnes
undring over store og små begivenheter
i fortid og nåtid, i natur og samfunn.
De formidler et herlig pågangsmot
med vilje til å trosse alvorlig motstand
og små irritasjoner.
Tein framstår som et sjeldent befriende
verk, hvor tekstene sprudler av begeistring, engasjement og varm innlevelse
Anmeldelse av TEIN i Dagbladet, 5. september 2000:
Trivelig plate
Trivelig plate fra moden
kvinne med ting på hjertet og god formidlingsevne…
Med mange gode musikalske
hjelpere og egne tekster til Egil
Ødegårds musikk, har Anne Grimstad
Fjeld laget en lun og liketil plate, i
grenselandet mellom viser, pop
og folkemusikk, som fortjener oppmerksomhet…
…deler raust av naturopplevelser
og erfaringer og tanker…
Tekstene er fri for klisjeer,
og hun har en fin stemme…

SVEVE:
f.v. Erling, Anne, Torgeir, Oddbjørn