Anne Grimstad Fjeld

Jeg har satt umåtelig pris på å skrive tekster, synge sanger, produsere forestillinger og formidle til et mangfold av publikummere, barn, unge,

voksne og godt voksne. Den aldersgruppen jeg nok har jobba minst med

som kulturarbeider, er de unge – tenåringene og de unge voksne. Jeg liker

å formidle til mennesker i alle aldre. Jeg har fått mange råd om at jeg burde

lande hvem som skulle være min målgruppe og i samme slengen bestemme hva

jeg først og fremst ville formidle til disse «utvalgte», altså at jeg måtte

velge en bestemt målgruppe å forholde meg til. Det klarte jeg aldri, og har

vel heller aldri hatt lyst til det.

​

Det var imidlertid først da jeg var i 30-årene at jeg våga

å presentere en «voksen» tekst for andre enn kommodeskuffen.

Lenge hadde jeg skrevet tekster og hatt forestillinger for barn,

men alle opptredener for voksne hadde utelukkende vært basert

på andres tekster og melodier. I mange år var jeg visesangeren

som lette fram andres tekster og melodier som jeg formidla i ulike

sammenhenger.

​

Jeg har nok aldri tenkt på kulturformidling til barn som et

venstrehåndsarbeid som man kan ta lett på. De yngste fortjener

kvalitet og gjennomarbeidede kulturtilbud, men som tekstforfatter

opplevde jeg det allikevel som mindre farlig å skrive for barn, enn til voksne.

Jeg kunne leke, tulle, tøyse, være naiv, barnlig og enkel i teksten.

Ved å skrive for voksne måtte jeg vise mitt voksne, reflekterte jeg,

tenkte jeg. Var jeg voksen og var jeg reflektert nok?

​

Jeg husker jeg deltok på en ukes jazzrockkurs. Innbakt i kurset

var produksjon av egne tekster og melodier. Aktiviteten var like

skummel for alle deltakerne, og blei pussig nok, for min del, 

startskuddet for et skribleri uten like. Jeg skreiv tekster på tekster.

Noen ytterst få blei til sanger i ulike band jeg var vokalist i. Til slutt

heiv jeg meg bare ut i det, og skrev en samling tekster, som jeg senere

kunne velge blant, da jeg ga ut plata Tein. Alle tekstene på denne plata

blei tonesatt av Egil Ødegård, som tidligere hadde tonesatt en rekke

tekster jeg hadde skrevet til barn. Med plata Tein ble jeg nominert til

Edvardprisen (TONO-pris) for beste tekster til musikkutgivelser i 2000,

i konkurranse med kunstnere jeg aldri hadde drømt om å bli sammenlikna

på. Jeg trodde på ramme alvor at det var en klar practical joke da jeg

blei oppringt og ble fortalt at jeg var valgt ut som nominert sammen med

to andre, Paal-Helge Haugen og Eyvind Skeie – tekstforfattere jeg hadde

beundra i årevis. Paal-Helge Haugen gikk av med seieren. Og jeg har

ever since solt meg i glansen av denne opplevelsen. Jeg hadde flerfoldige

konserter med Tein-stoffet. Det hender jeg trekker fram noen av sangene fremdeles.

​

I ca. 15 år bodde jeg med min familie i Bø i Telemark, og begynte

samtidig mer og mer med disse «ordentlige jobbene», som førte til

færre konserter og turnéer. Jeg tok en mastergrad og fikk jobben som høgskolelektor i pedagogikk, ved det som da het Høgskolen i Telemark.

Men -  de fleste som har jobba mye på scener, som har brukt mye av

døgnet til å øve og produsere, får problemer med å gi seg. Jeg ble kjent med Torgeir Hefre – pianist i Notodden Bluesband og en meget kompetent komponist.

Han tonesatte en rekke nynorske sangtekster jeg skreiv. Dette materialet var

utgangspunktet for samarbeidet i gruppa SVEVE, som besto av Torgeir Hefre

på tangenter, Oddbjørn Aase, hovedsaklig på trommer - men også på trekkspill,

av og til bass og kor, og Erling Eriksen på bass og kor.

 

Det er magisk når en komponist lager melodier som helt spiller på lag med stemninger i dypet av deg selv. Den gleden har jeg hatt, både i samarbeidet

med Egil og Torgeir. Guttorm Guttormsen er også en meget dyktig komponist

jeg har samarbeidet med, både med voksen- og barnestoff.

​

Sjølvsagt er alle sangene jeg samlet på 1980-tallet, i Aust-Agder,

et materiale som i utallige sammenhenger har vært presentert for et

voksent publikum. Dette stoffet kan du lese mer om under Den gang da.

​

I bloggen presenterer jeg også smakebiter på innhold som opp gjennom

årene har vært formidlet til, først og fremst, voksne lyttere.